Manglende link menneske-ape - mangler fortsatt.
Evolution news; 18. juli 2017
Oversatt herfra.
Bilde 1: Australopithecus afarensis, modell, Smithsonian naturhistoriske museum, av Tim Evanson via Flickr.
Her er en lang, betydelig og interessant artikkel fra BBC - "Vi har fortsatt ikke funnet den manglende lenken mellom oss og aper." Det er interessant av to grunner.
1. Det innrømmer at vi ikke har funnet noe som ligner den Siste Felles Stamfaren (SFS) mellom mennesker og aper, som forfatter Colin Barras kaller det "manglende mellomledd."
2. Det innrømmer at det er vanskelig å engang være enig i hvordan SFS kan ha sett ut.
Det som den ikke gjør er å innrømme det enda større problemet: at vi ikke engang har overgangsformer mellom Australopithecus og Homo -her. Dette er en viktig utelatelse.
Når det er sagt, reiser Barras mange interessante problemer som er relevante for problem (2) ovenfor. Forskere kan ikke være enige om hva SFS lignet fordi mennesker deler forskjellige likheter med forskjellige primater. Det er vanskelig å bestemme hvilken primat vi er mest nært knyttet til. Dette viser at primaters fylogenetiske tree ikke er så klart som vi ofte blir fortalt - mennesker deler likheter og forskjeller med mange primater i et mønster som ikke utgjør et klart, fint tre.
Artikkelen gjør en god jobb i å diskutere dette. Den erklærer for eksempel:
"Primater generelt (spesielt aper) har ofte relativt små kropper, og de 'sjimper' rundt i skogstaket ved å løpe langs grener. Men aper er uvanlige primater. De fleste har store kropper med ekstraordinært lange armer. De kommer seg ofte rundt ved å svinge seg under grener i stedet for å løpe langs toppen av dem - en form for fremdrift som kalles 'gren-svinging' (brachiation).
Ifølge mange av disse tidlige forskerne var SFS en stor, langarmet, 'gren-svingende' ape.
Men forskerne på slutten av 1960-tallet utformet SFS enda mer. En antropolog ved navn Sherwood Washburn påpekte at sjimpanser, og spesielt gorillaer, faktisk bruker betydelige mengder tid på å flytte seg rundt på alle fire på skogbunnen.
Begge aper bruker armene på en idiosynkratisk måte når de går: de bøyer fingrene slik at vekten deres ligger på knoklene. For Washburn virket det fornuftig at SFS også "knoke-gikk". Oppførelsen kan til og med ses som en 'vandre-stein' på vei til å gå oppreist på to ben, skrev han.
Men det ville være galt å tro at alle var med på disse ideene om en grensvingende, knoke-vandrende sjimpanse-lignende SFS. Faktisk, nesten fra det øyeblikket Huxley først satte pennen på papiret, hevdet en minoritet av forskere at de tidligste menneskelige forfedrene - og SFS - bestemt ikke var sjimpanse-lignende.
For eksempel, bare et tiår etter Huxleys bok, hevdet biologen St George Mivart at mennesker delte mange funksjoner felles med aper eller endog lemurer. I mellomtiden, fra 1918, anla en anatomiker, Frederic Wood Jones, at mennesker hadde mye mer felles med spøkelsesaper enn med sjimpanser eller gorillaer.
Bilde 2. Eller: mest i slekt med sjimpanse?
... Menneskelige armer, hender, ben og føtter er ikke så høyt spesialiserte som vi kunne formode.
"I disse figurene finner mennesket sine motstykker, ikke i antropoide aper [gorillaer, sjimpanser og orangutaner, men hos dyr som tydelig betraktes ... som mer primitive," skrev anatomiker William Straus.
Det som Straus og noen andre virkelig pekte på, er at mennesker ikke viser noen av de spesialiserte funksjonene som tillater andre aper å svinge seg mellom trærne. Det var fornuftig i det minste å vurdere muligheten for at mennesker splittet seg fra andre primater, før apene utviklet 'gren-svinging' eller knoke-gange for den saks skyld. Straus kunne ikke si nøyaktig hvilken art som skal anerkjennes som vår søster. Men SFS kunne godt ha vært en primat med relativt liten kropp som sprang langs grener fremfor å svinge under dem.
Denne uenigheten fortsatte i flere tiår, sier Nathan Young ved University of California i San Francisco. Faktisk, til og med på 1980-tallet var det ikke klart fra anatomiske egenskaper alene nøyaktig hvor mennesker passet inn i primatenes evolusjonære tre."
Så hva gjorde at de til slutt skrinla ideen om at mennesker er nærmest relatert til "lavere" primater til fordel for å tro at menneskehetens nærmeste slektning er sjimpansen? Som artikkelen forklarer, viste menneskelig DNA seg å være mest lik sjimpanse DNA. Så opinionsendringen vendte seg til sjimpanser som vår nærmeste fetter.
Det slående er imidlertid dette: Vi forteller kontinuerlig at både våre gener og vår morfologi er svært lik sjimpanser. Men som denne artikkelen innrømmer, er noen viktige aspekter ved vår morfologi mer som andre primater enn de er lik sjimpanser. Så vår morfologi er ikke nødvendigvis helt sjimpanselignende.
Således får vi denne virkelig interessante passasjen i artikkelen:
"Historien skal ende der, men det gjør det ikke. Overraskende, de siste 15 årene har faktisk den populære mening begynt å svinge bort fra ideen om en sjimpanse-lignende SFS, og mot en modell nærmere det som ble hevdet av folk som Straus på 1940-tallet.
Det er flere faktorer som forklarer den nåværende nytenkningen. En grundigere forståelse av sjimpanse og gorilla -anatomi hjalp.
Det hadde vært mumling i en periode at gorillaer og sjimpanser (og bavianer) ikke kan knoke-gå helt på samme måte. I 1999 så Mike Dainton og Gabriele Macho ved University of Liverpool, UK, på ideen mer formelt. Fra subtile forskjeller i hvordan gorilla- og chimpanse -håndleddbeinene endres etter hvert som aper vokser fra ungdommer til voksne, konkluderte Dainton og Macho at de to kan ha utviklet knoke-gange uavhengig av hverandre.
I løpet av det følgende tiåret rapporterte andre forskere om lignende funn. I 2009 hevdet Tracy Kivell - nå ved Universitetet i Kent, Storbritannia - og Daniel Schmitt ved Duke University i Durham, North Carolina, at mennesker ikke utviklet seg fra en knoke-vandrende SFS.
Påfallende, bemerker artikkelen endog at molekylær-biologer er villige til å stille spørsmål om SFS knytter mennesker nærmest til sjimpanser:
"Selvfølgelig, bare hvis og når fossiler av SFS selv kommer for dagen, vil debatten omsider dra seg mot slutten. Men søket etter de avgjørende fossilene er ikke lenger like enkelt som det en gang virket. I løpet av de siste fem årene har noen genetikere begynt å stille spørsmål om hvorvidt de molekylære klokkene de bruker til å estimere når SFS levde, blir lest korrekt. Det er mulig, sier de at LCA faktisk kunne ha levd for 13 - ikke for syv - millioner år siden.
Bilde 3. Menneske-sjimpanse ikke så like epigenetisk sett
Forfatteren varsler om andre skeptikere til molekylære data som linker oss til sjimpanser:
"Det er også noen få forskere som tar en helt annen oppfatning.
For eksempel, [University of Pittsburghs Jeffrey] Schwartz er ubøyelig på at det er orangutanger, ikke sjimpanser, som er vår søster-art. Det er en ide han først utviklet seg på 1980-tallet - før han sier at antropologer "falt sammen" og innrømte at molekyler og ikke anatomi var ultimate avgjørende faktor for formen av ape-stamtreet.
Schwartz mener at DNA ikke er det ufeilbare vitnet om evolusjon, som mange antar det å være, og at det er mange anatomiske og atferdsmessige likheter mellom mennesker og orangutanger som ikke bare bør ignoreres.
For eksempel har begge tykke lag med emalje på tennene, og kvinnelige orangutanger (som kvinner) "annonserer" ikke for menn når de er mest fruktbare - noe biologer kaller brunst. "Orangutanger er det eneste andre pattedyret jeg vet om, som ikke har brunst," sier Schwartz.
For å være klar, er det få forskere som er enige med Schwartz. Men selv ved å sette hans ideer på én side, er det klart at det ikke er universell enighet om SFS.
Artikkelen fremmer Ardi som en mulig kandidat som SFS. Men den bemerker hvorfor dette forslaget ikke er allment akseptert -her og her: Ardi -analysen var ikke ukontroversiell. En av implikasjonene fra deres tolkninger var at alle slags anatomiske egenskaper som deles av gibbon-aper, orangutanger, sjimpanser og gorillaer, må ha utviklet seg uavhengig i hver av disse apene.
"Jeg tror de tok det litt for langt," sier Kivell. "Deres modell innebærer at det er mye parallell ('konvergent') evolusjon på tvers av alle aper. Jeg tror fortsatt at komparative studier med sjimpanser og andre afrikanske aper kan gi mye innsikt i vår egen utvikling. "
Til slutt er det klart at hele feltet er et rot:
"Det er sant at noen forskere i dag har en godt gjennomtenkt ide om hvordan SFS så ut og hvordan den oppførte seg. Problemet er at andre forskere har like godt begrunnede modeller som antyder en SFS som så ut og oppførte seg på en helt annen måte. Og det setter forskningsmiljøet i litt av et dilemma.
Kort sagt, det er så mange morfologiske likheter og forskjeller mellom mennesker og andre primater at det er veldig vanskelig å tegne et fylogenetisk tre som viser hvordan disse artene er relaterte. Dette gjør det svært vanskelig å konkludere hvordan den felles stamfar til mennesker og aper kunne ha sett ut.
Bilde 4. Australopithecus sediba
En del av vanskeligheten er også at vi ikke er så sjimpanse-like som vi ofte blir fortalt -her. Artikkelen uttrykker det ikke i nøyaktig de termene, men det er hva som foregår. Og nå forstår du.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund